nikergo

På Aftenpostens nettside i dag, onsdag 31. august skriver Sara Azmeh Rasmussen om det hun kaller en politisert nestekjærlighet og konkluderer med at det «(...)er i den saklige, rasjonelle og opplyste debatten at hatideologier og -tendenser kan bli avkledd og bekjempet.» Det har hun bare delvis rett i og det som skurrer i mine ører er bruken, det vil si forståelsen, av begrepet kjærlighet, som hun bruker mesteparten av sitt innlegg for å argumentere mot. Det vil si, hun argumenterer ikke mot kjærligheten, men mot dens plass i den offentlige diskurs i kjølvannet av hendelsene den 22. juli.

 

Hennes argumenter mot at bl.a. Antirasistisk Senter bruker det nå veldig velkjente sitatet «tenk hvor mye kjærlighet vi kan skape sammen» i arbeid som kan anses som svært politisk og rettet mot bestemte, etter hennes mening snevre interesseområder, er helt legitime, så også hennes argumenter om at vi må se hatet andre steder enn i de høyreekstreme kretsene, i ekstreme islamistiske miljøer, for eksempel.

 

Samtidig sitter jeg igjen med et inntrykk av at Rasmussen har et veldig snevert syn på begrepet kjærlighet og et veldig ensidig syn på den offentlige debatten som har vært etter 22. juli. La oss ta det siste først: I ukene etter de forferdelige massakrene i Oslo og på Utøya har jeg ikke opplevd, som Rasmussen har, at man på venstresiden bare ivrer etter sensur og eksklusjon av ytringer man ikke liker, tvert imot, jeg har opplevd et klima der man er flinkere til å argumentere med sine meningsmotstandere på en ikke-konfronterende, ikke-polariserende; ikke-fordømmende måte. At en del folk da fortsatt mener seg forfulgt, kneblet og misforstått når de blir tilbudt en talerstol, får stå på dem. Man kan ikke gjøre alle til lags. Men at en samlet venstreside ønsker mer sensur og meningsvridning, slik jeg oppfatter at Rasmussen mener, er i mine øyne skivebom.

 

Så kommer denne påstanden: «Men mer interessant er likevel det faktum at kjærlighet gjør blind, delvis blind.»

Dette er for det første en påstand, ikke et faktum, og her begynner i mine øyne begrepsforvirringen. Kjærligheten som kraft er ikke målbar, og langt mindre kan den reduseres til noe klart definert. Når man forsøker å redusere den til noe som kun kan oppnås mellom folk som er enige, folk som føler et slektskap og folk som har en felles platform etisk og moralsk, har man redusert dens kraft og ikke minst dens potensiale. Er det slik da, at kjærligheten kun har ett ansikt, kun har én uttrykksform og at den som et resultat av det, er blind? Mitt svar er nei. Da hadde man som foreldre bare latt ungene sine ture frem, som de ville, for man elsker dem jo. Man hadde latt familie; foreldre, besteforeldre, søsken, holde på som de ville uimotsagt, fordi man elsket dem. Og man hadde ikke vært kritisk til sine venner, for dem hadde man tross alt også valgt i tillegg. En kjærlighet som bare er begrenset til den private sfære og de snevre sosiale kretser, er ikke «der den hører hjemme». Kjærligheten som grenseoverskridende kraft hører hjemme overalt og lar seg ikke begrense av snevre definisjoner og rammer.

 

Kjærlighet er altså heldigvis ikke en slik begrenset og målbar størrelse, den har ikke bare ett aspekt, den er fleksibel, levende, omskiftelig og mangesidig. Man kan faktisk av kjærlighet til folk motsi dem og være uenig fordi man vil den andre vel og mener at man kan bidra ved å yte dem den nødvendige motstanden. Man kan elske mennesket og dets potensiale uten å elske alle dets meninger.

 

Reduseres kjærlighet til konsensus og ensidighet er Rasmussens argument legitimt, men slik er det ikke min forståelse at det er. På Rådhusplassen i Oslo, på Torgalmenningen i Bergen og på plasser rundt om i alle byer og tettsteder i vårt langstrakte land, sto folk for få uker siden sammen, skulder ved skulder, i kjærlighet til dem som hadde mistet sine egne og for å vise at kjærlighet er mye mer enn hvem du bor med, er enig med og deler interesser med, at det er en kraft man kan regne med, og for fremtiden bør regne med, skal vi klare å snu de kreftene som førte til 22. juli. Her sto folk fra hele det politiske spekteret sammen for å slå ring om nettopp kjærligheten.

 

Å institusjonalisere dette, slik Rasmussen mener har blitt gjort i de siste ukene, tror jeg ikke er ønskelig, jeg tror heller ikke det er mulig. Jeg er enig med henne i at vi skal vokte oss for å plassere distinksjoner og bruke begrepet kjærlighet på en måte som virker ekskluderende for andre. Men betyr det at kjærligheten selv, som hun sier, ikke er vis, bare begeistret? Der er jeg også uenig. Kjærlighetens mange former rommer både kritisk sans, evne til refleksjon og motstand, om det trengs. Dens umiddelbare bieffekt, derimot, er respekt. Å respektere andres rett til å uttrykke sine meninger, å møte dem med forståelse og samtidig markere sin uenighet, er alle ting som kan gjøres i kjærlighet. Da faller argumentet i mine øyne bort.

 

Man kan godt etterlyse andre uttrykk for denne kjærligheten, men det gjør ikke Rasmussen. Hun melder seg ut. Slik skaper man heller ikke noen gode, varige alternativer til det hun åpenbart ser på som en lettvint løsning. Man går bare tilbake til det man hadde før 22. juli: til status quo.

 

Begrepene rasjonalitet, saklighet og opplysthet er i like stor grad klisjéer som kjærlighet, de har vært misbrukt i århundrer av makthavere, overgripere og koloniherrer for å rettferdiggjøre deres trang til kontroll og ekspansjon. I den kalde, kjærlighetsløse rasjonaliteten ligger den største fellen; troen på at man vil vinne frem med sine "riktige" holdninger ved å "avkle" og "bekjempe" krefter man ikke liker. Man oppnår det motsatte om man ikke søker å forstå motparten, man slår hverandre i hodet med argumenter og kommer ingen vei med det. "Avkledde" og "bekjempede" ideologier går da under jorden igjen og vokser der, uten mulighet for motstand. Etter min oppfatning må man ha en grunnleggende kjærlighet til mennesket og ikke minst enkeltmennesker, også dem man er grunnleggende uenig med, om man skal få bukt med hatideologier. Om vi nå klarer å snu en lang og negativ utvikling, om vi klarer å bry oss mer om hverandre, har vi begynt den lange veien mot et bedre, åpnere og mer inkluderende samfunn. Det er mye mer krevende og forpliktende å bry seg om og søke å forstå sine meningsmotstandere enn å bare hakke løs på deres argumenter. Da er ikke kjærligheten så blind likevel.

Til min kone, bestevenn og kjæreste,

gratulerer med morsdagen!

Denne dagen er en feiring av deg, som mor til våre to barn og det faste ankeret i deres tilværelse. Du har båret dem fram i din egen kropp og bærer dem fortsatt gjennom livet, med din kjærlighet. Jeg er utrolig takknemlig for at jeg får dele livet og foreldrerollen med deg, at jeg får ta del i denne reisen sammen med deg og våre to små. At du samtidig viser så stor kjærlighet for min første datter, er et tegn på at kjærlighet og omtanke ikke er begrenset av biologi. Du er ikke en reservemor for min eldste datter, det trenger hun ikke, men du er og har alltid vært en god venn for henne, en hun kan prate med og stole på, så lenge hun har kjent deg. Du er raus, varm og tydelig, og det vet jeg at hun setter stor pris på.

For våre barn er du alt. Du er en omsorgsfull og kjærlig mor, tydelig og flink til å sette grenser, og du viser hver dag klart og tydelig hvor høyt du elsker våre to små.

Vi er priviligerte som kan la barna våre vokse opp i vår del av verden, og det er noe du også er klar over. Vårt valg av livsstil reflekterer det ansvaret vi føler for å gjøre vårt for at jordkloden våre barn skal overta er sunnest mulig og at de har et best mulig utgangspunkt for å fortsette å ta vare på den. Det kan vi, som beboere i et av de beste landene i verden å bo i, ta oss råd til. Vi handler sunn, god økologisk og etisk riktig mat og forbruker mye mindre enn landsgjennomsnittet. Slik lever vi etter evne og håper at det utgjør en liten forskjell.

Andre har ikke den muligheten og det er vi klar over. Våre valg er reelle, bevisste avgjørelser vi kan ta fordi vi er i en så heldig posisjon. For andre, og spesielt for kvinner, i andre land, er forholdene helt annerledes. Der kan det å bære frem et barn i seg selv være forbundet med livsfare. Vi kunne velge hvordan du skulle føde; i trygge omgivelser, naurlig, uten annen bedøvelse enn akupunktur og med et eget rom til oss og den nyfødte etterpå. For mange er det ikke en selvfølge i det hele tatt, og vi vet hvor heldige vi er.

I krigsrammete land brukes også kvinnekroppen som slagmark. Tvang, voldtekter og uønskede graviditeter, er maktmidler som brukes for å kontrollere befolkningen. Kvinner er et enkelt mål, bundet som de ofte er av ansvaret for barn. Her i Vesten kan man velge hvorvidt man vil ha barn eller avslutte et svangerskap. Det er en kvinnes rett å bestemme over sin egen kropp. God informasjon om og tilgang til prevensjon er en selvfølge for oss, noe det ikke er i land der man søker å kontrollere store deler av befolkningen gjennom nettopp mangelen på medbestemmelsesrett over egen kropp.

Gjensidig kjærlighet og respekt har alltid vært sentralt i vårt forhold. Vi er klare og tydelige i vår kjærlighet og våre forventninger. Vi velger å leve sammen som selvstendige, frivillige parter i et godt og trygt samliv. Nå som vi har to barn, har vi også bestemt oss for at vi ikke skal ha flere. Derfor har jeg latt meg sterilisere nå. Inngrepet som foretas på meg er mye enklere og mindre risikabelt for meg enn det ville vært for deg. I tillegg ville p-pillebruk innebære både ubehag og risiko for kreft for deg. For å si det enkelt: det er det minste jeg kunne gjøre for deg, som har båret frem våre to barn. Det er for meg en selvfølge. Det burde det være for alle ansvarlige fedre. Jeg er også hjemme med minstejenta nå, som jeg var det med sønnen vår da han var på hennes alder. For meg er det også en selvfølge. Det er en gave for meg å ha muligheten og det er en gave for meg å ha den kone som er en så god og omsorgsfull kjæreste, venn, livsledsager og mor til våre to fantastiske barn.

Gratulerer med morsdagen!

Jeg elsker deg!

Mandagen startet som de pleier å gjøre for småbarnsforeldre. Etter alt for lite søvn, ble jeg vekket av guttungen som kom løpende ut fra barnerommet mens minstejenten som ga klart uttrykk for at hun var våken. Omtumlet etter kanskje to timers sammenhengende søvn ispedd gråtetokter fra en hostende småjente, dro jeg på dem klærne etter tur og sørget for at de fikk i seg frokosten sin, mens jeg smurte matpakken til fireåringen og tegnet et Luciatog til ham på den.

Dagbarnet kommer tidlig i dag og er blid som en lerke når hun blir overlevert. "Har hun sovet godt? Hun er så blid i dag!" "Nei," kan moren svare. "Nesten ikke i det hele tatt." Likevel stråler den unge damen som en sol og er klar for en ny dag hos oss. Våre to små pakkes inn i ull og bevernylon, får på seg votter og lue og turen går ned i barnehagen. De to små i tvillingvogn, guttungen løpende foran. "Prøv å ta meg da, pappa!"

"Stopp den gutten!" roper jeg og vi suser nedover bakken mot Singersvei. "Pappa, kan du filme meg?" Jeg gjør opptak av ham på mobilen mens han løper ned det første strekket av veien akkompagnert av lillesøsters jublende tilrop. Fornøyd tar han fatt på det siste strekket ned mot barnehagen der det venter Luciatog, lussekatter til de små og kaffe til en trøtt pappa.

Vi blir litt ekstra lenge. Dagbarnet finner seg til rette med en gang og koser seg, lillejenten min sitter trygt på pappas fang og spiser. Turen opp bakken hjem igjen går lett som en lek og når vi er tilbake i hus, er det klart for formiddagslur for de små. En kopp hjemmelaget caffelatte, beina høyt, stillheten senker seg igjen.

 

Dagen går med til rydding, lunsj og lek for de små og det skjer i grunnen ikke så mye spesielt denne mandagen i desember. Kanskje det nettopp er det som gjør at jeg entustiastisk skriver "er såre fornøyd med en sjeldenhet: en kongemandag! Mandag 13. desember 2010 er herved markert for innlemmelse i historiebøkene!" før jeg legger meg.

Vi er så opptatt av at det skal skje noe hele tiden, at hver dag skal fylles med nye opplevelser, at livet skal være en reise fra høydepunkt til høydepunkt, at vi glemmer at det er de færreste dagene som er slik. De fleste dagene er jevne, ting går litt trått, vi henger kanskje ikke helt med på tempoet og når dagen er over, har vi liksom ikke opplevd så mye.

Nettopp de dagene vil jeg ta vare på og, når jeg husker det, legge på minnet. De dagene der man har nok med å bare gjøre det man alltid gjør, de dagene som er som så mange andre, som ikke er så spesielle. Dager der man rett og slett er. Dager som ikke er fulle av ytre opplevelser, men av indre ro. Når jeg etter en slik dag kan legge meg og være fornøyd med en skikkelig god dag, viser det vel at jeg er akkurat der jeg vil være.

Jeg vil være et svaberg
Hard og varm under deg
Brennende, men samtidig fast

Jeg vil være en vind
Riste i lokkene dine
Smyge meg inn under kjolen
og vekke sommervarm hud

Jeg vil være vannet
Kjøle deg ned
Omslutte deg
Minne deg om hvor du kommer fra

Jeg vil være din sommer.

Det er på tide at våre veier skilles nå.
I 30 har jeg vært tro mot deg, gitt av det jeg har og delt med deg. Jeg har hatt min base hos deg og selv om jeg må innrømme at jeg har skjelt til andre, har jeg holdt meg tro mot deg. Jeg har hatt tro på deg, men etterhvert har jeg skjønt at min troskap ikke har vært gjengjeldt. Spesielt ikke nå som jeg trengte deg som mest, behøvde din hjelp. Da oppdaget jeg din troløshet. Da jeg trengte det mest, sviktet du, jeg ble veid og funnet for lett. Derfor skilles våre veier nå. Du har levd nok på meg uten å gi gjengjeld, tatt nok av meg uten å yte. Det er slutt. Jeg har funnet en annen.
Farvel, Postbanken.

Noen ganger bare vet man.

Det er ikke lenge til nå.
Det vet jeg nå og det visste jeg forrige gang også.
Så jeg forbereder meg.

Hun skal føde snart, termin er om en uke, men noe sier meg det blir før. Om det er riktig eller ikke, er irrelevant. Jeg forbereder meg.

Jeg rydder, tar oppvasken, sørger for at sekken er klar. Hun forteller meg det er tre poser til med ting oppå køyesengen som skal med. Vi finner dem og pakker dem ned.

Det er viktig å være forberedt, det vet vi. Vi er det. Men det er noe annet som er minst like viktig. Øyeblikket.

Det var det som fanget oss. Den gangen. Før det var oss to.

Det var en gang vi var i to forskjellige verdener. Og det var da vi møttes.

Min verden var på den tiden mørk, hard og kald. Jeg ville ikke at den skulle være det, men trodde det var slik den skulle være. Jeg måtte bare tåle det, så skulle det nok bli bedre. En dag tenkte jeg; nei.

Nei, tenkte jeg. Nei, jeg vil ikke tåle. Nei, det er nok. Nei, jeg vil ut. Og ut gikk jeg, selv om jeg var blitt fortalt at ut, det var ensomhet. Da velger jeg ensomheten, tenkte jeg. Sa mine ord, fikk mine sår, og gikk.

Så var det sommer. Festival og liv. Varme og latter. Og galskap.

Hun så på meg, lo. "Er du Nikko?"
"Ja?"
"Jeg er livredd deg!"

Fire ord som snudde meg, ikke at jeg visste det der, jeg var for blasert og for opptatt av kulden, men ordene slo rot i meg og en dag blomstret de. Ikke så mye det de sa, som det de betydde.

Hun hadde sett meg. Meg, ikke den alle så som meg.

Jeg hadde sett henne også.

Smertefullt virkelig, så jeg henne, så hun gråt og ikke ville høre, men hørte likevel. Så hun satt og lyttet, med Massive Attacks "Mezzanine" messende i bakgrunnen, uutgrunnelig sår og naken, både hun, musikken og jeg, alene i folkehavet på en festival. Jeg sa det hun ikke ville, men måtte, høre. Vi fant hverandre før tiden fant oss.

Da tiden fant oss, hadde vi ikke noe valg. Vi falt og måtte ta følgene. To år, adskilt, savnende, lengtende, i hver vår by, før vi flyttet sammen. Nå er vi godt gift, som det heter, fire år om en knapp uke. En gutt som sover godt i sengen sin, en liten til på vei, når som helst nå.

Lykken måles i forberedelser og øyeblikk. Det forutsigbare og det uforutsigelige. Vi lever vår lykke mellom dem.

Ved foten av fjellet
setter jeg meg.
Under skyggen av et tre.
Tørker pannen,
tar en slurk vann
fra flasken.
Roen senker seg over fjellet
sammen med natten.
Fuglenes sang dør hen.
Alt hviler.
Alt unntatt meg.
Ved soloppgang må jeg ha nådd fjellets topp.
Så jeg kan varsle de andre.
Ingen hvile for meg.
Ikke nå.
Ikke senere.

rykk meg ut av det grå
ansiktsløse
uvirkelige
numne og vamle

overøs meg med farger
elsk meg til jeg blir virkelig
og rykk meg ut av det grå
og inn i meg selv

sakte
trenger dagen gjennom
tråder spunnet av stjernene løser seg opp
stoffet rakner og flyter bort
jeg strekker meg etter drømmen
griper etter den
men glipper
sklir og faller sakte
ut i virkeligheten

I det siste har det oppstått en stor kontrovers rundt valget av Nina Karin Monsen, filosof og ekteskapslovmotstander, til årets pris fra stiftelsen Fritt Ord. Det er da også et kontroversielt valg Fritt Ord har stått for her, men jeg mener at de burde gått enda lenger.

 

La oss først se på begrunnelsen for at hun fikk prisen.

 

? Årets prisvinner er et eksempel på at det kan medføre omkostninger ved å delta med selvstendige meninger i en offentlighet som er preget av selvsensur og berøringsangst om brennbare temaer(...)

 

Videre sier Fritt Ord at hun får prisen for ?gjennomreflekterte og uavhengige bidrag til en friere offentlig debatt? og det er jo vel og bra når man leser hva hun skriver, for eksempel om lesbiske kvinners antatte syn på menn: "Lesbiske ser på mannen som en stut, en ren melkemaskin til bruk i avl.?

 

Hun er ikke bare en ekvilibrist, denne Nina Karin Monsen, hun klarer å sette halen på grisen! Men, som sagt, jeg synes ikke hun går langt nok. Hun er for snill med sine motstandere. Hersketeknikkene hun bruker er for forsiktige og kontrollerte, synes jeg. Hennes angrep på motstanderne er for snille. Hun kaller homofili et handikapp. Hun sier i knappe ordelag at det er noe fundamentalt galt med folk som er uenige med henne. Men er det kontroversielt nok?

 

Nei, mener jeg, og lanserer derfor, noen år for sent, min kandidat. Ja, når jeg sier noen år for sent, er det fordi han ikke har deltatt så mye i den offentlige debatten de siste årene, han er ikke noen år for sent i sin oppfatning av verden, som Monsen, som åpenbart tror vi lever på 50-tallet.

 

Hans Bauge er en mann som tror på det frie ord. Jo friere, jo bedre. Han har ikke vært redd for å heve stemmen og be folk om å holde kjeft når han snakket, eller for den saks skyld når han hadde noe på hjertet. Han har omtalt Odd Lindbergs hvalfangsmotstand som ?pølsevev? og vist ham en hvalbiff på direktesendt fjernsyn som et håndfast bevis på at hval er mat. Hans debattstil er da heller ikke uten sin forhistorie. De gamle grekerne gikk i debatter ikke av veien for å kalle sine motstandere  for både drittsekker og idioter og kjeftet høylydt på hverandre.

 

Er det da noe særlig schwung over Monsens småraljeringer? Vel er hun godt bevandret i hersketeknikker og sårende retorikk, men holder det? Jeg synes ikke det.

 

Hans Bauge ba høylydt folk holde kjeft om han var uenig og tok uredd ordet. Selv om man ikke alltid forsto hvor han ville, eller, for den saks skyld, hva han sa, fikk han sagt det. Der har han forøvrig også noe til felles med Monsen. Ikke alltid like lett å forstå hvor hun vil hen med det hun sier heller.

 

Bauge levde også en tid i selvvalgt eksil i Bergen og alle som har bodd der vet at man ikke flytter dit frivillig. Han er med andre ord en som har stått frem med sine synspunkter med en betydelig personlig risiko.

 

Kort sagt, Hans Bauge er i mine øyne en mye bedre kandidat til Fritt Ords pris enn Nina Karin Monsen.

 

 

Natt til 20. april 2008 døde min far etter lengre tids sykeleie. Han ble påkjørt av en full motorsyklist i Na Thrang i Vietnam bare to uker etter at min sønn ble født. Han tilbrakte resten av livet sitt på sykehjem, pleietrengende, invalid og ute av stand til å kommunisere skikkelig.

En livsglad, sosial og populær mann ble redusert til en skygge av seg selv og vi så hvordan han svant hen og mistet livsgnisten. Han døde av komplikasjoner i forbindelse med en lungebetennelse, sliten, tynn og avkreftet.

Det er ikke slik jeg ønsker å huske ham.

Jeg sitter og hører på Henryk Goreckis tredje symfoni, en innspilling med London Sinfonietta, dirigert av David Zinman og med sopranen Dawn Upshaw. Jeg hørte den sammen med far første gang jeg hørte den. Et glass whisky på bordet, en sigarett i hånden, lukkede øyne og et varmt smil om munnen. Slik satt han lenge. Han åpnet øynene etterhvert øynene og så på meg. Øynene hans lyste mot meg og jeg kjente den gode tilhørigheten han og jeg følte, den ordløse forståelsen vi to hadde. Nikket, smilet, glimtet i øyet. "Ja, far," tenkte jeg, "det er vakkert."

Mørke basser som drar med seg resten av strykerne i en vár, sår kanon, nesten monoton i sin minimalisme og Dawn Upshaws sang som løfter deg opp, som på vinger. Sorgtungt, nesten gotisk i sitt uttrykk, men samtidig så oppløftende. Jeg lukker øynene og lar meg føre med. Musikken er alt som finnes i verden. Jeg løftes og bæres, forsiktig, som om tonene er redde for at jeg skal falle. Jeg kjenner at det stranner seg i halsen, merker en tåre i øyekroken. I det siste note toner ut, åpner jeg øynene.

Fars øyne er også tårevåte. Han smiler, tar en slurk av whiskyen. Sier ingenting. Han trenger ikke det. Musikken har sagt alt.

Jeg må av og til minne meg selv på at jeg har så mye å være takknemlig for, spesielt når folk tråkker på ting jeg brenner for, er glad i og tror på. Min barndom var preget av at jeg ikke ble tillatt å verbalisere og leve ut sinnet mitt, så det er noe jeg alltid har hatt vanskelig for å kontrollere. Når folk da tråkker på ting jeg holder hellig, merker jeg at jeg blir så sinna at jeg nesten blir syk. Før kunne det resultere i raseriutbrudd med kasting av ting eller selvskading.
Nå forsøker jeg heller å finne frem alt jeg er takknemlig for.
Jeg har en god jobb. Folkene jeg jobber for og med er mennesker som betyr noe for meg og gir meg energi og glede, selv om det krever mye av meg å jobbe med barn.
Jeg kan unne meg den "luksusen" det er å spise sunn, riktig og miljøvennlig, økologisk mat. Det er ikke det at vi har så veldig god råd, men vi tar oss råd til det fordi vi vet at det er godt for oss. Det er fint å vite at vi på denne måten hjelper oss selv og miljøet på samme tid.
Jeg finner enorm glede i musikk. Alt fra Bach til Laibach, fra Haddaway til Nitzer Ebb, fra Portishead til Judas Priest, fra Emperor til Gorillaz, listen er uendelig. Musikk er for meg en direkte linje til noe høyere enn meg, noe over og i oss alle, musikken er min kirke, mitt tempel. Jeg kan le, gråte, danse, hoppe, bli sinna, rølpe, musikk er så vanvittig mye for meg.
Jeg er gift med verdens vakreste, og mest omsorgsfulle kvinne. For meg er hun min kjæreste, min beste venn, hun er hore, madonna, elskerinne, venn, forbundsfelle, medsammensvoren, beundrer, kritiker, forsvarer og min støtte i ett og alt. Jeg takker alle gode krefter hver dag for at jeg har henne hos meg.
Jeg har verdens nydeligste barn, en fantastisk stolt, vakker, følsom og sterk pike på 15, som kan tordne så jeg får vondt i sjelen min i det ene øyeblikket og gråte fordi en sang er så vakker i det neste og en blid, tøff og sterk liten gutt på nesten ett år som har en vilje av jern og et hjerte av gull.
Jeg er, i mangel på et bedre ord, velsignet. Jeg må bare være flink og minne meg selv på det hver dag, så det blir en mantra. I dette kalde landet, med de kalde, triste menneskene, har vi så lett for å synke ned i traurighet, mismot og misnøye. Jeg har vært der i store deler av mitt voksne liv og trodd at jeg ikke hadde et valg, men det har jeg. Jeg velger å se på det gode livet har gitt meg og la det definere meg. Det blir ikke lett, men det blir verdt det.

I dag har min far bursdag, noe som i seg selv ikke er eksepsjonelt på noen måte. Ikke er det en rund bursdag, ei heller er det en merkedag fordi man har levd et halvt eller trekvart århundre. Etter alle solemerker en helt vanlig bursdag.

Det eneste er at min far ikke kan spise bursdagskake i dag, fordi han ikke kan spise lenger. Han har vanskeligheter med å synge bursdagssangen når andre synger for ham og han kan ikke ta seg et glass champagne for å feire dagen sin. Det som skulle være hans første bursdagsfeiring etter at han gikk av med pensjon får for ham og oss andre i familien en bitter bismak.

Far ble påkjørt i Vietnam i fjor vinter.

Han er 100% pleietrengende, må sitte i rullestol og har lammelser i bakre del av tungen og svelget. Han trenger hjelp til absolutt alt og får mat gjennom en sonde i magen. Dette siste for at han skal kunne trene på å snakke. Skulle han spise eller drikke, ville snakketreningen måtte vente. Så han har måttet tilpasse seg et liv uten en kopp kaffe om morgenen, et rundstykke eller et wienerbrød når man måtte føle for det, eller en sjokoladebit når sulten gnager og det er akkurat litt for lenge til lunsj.

Smellen i hodet har ført til skader på hjernebarken. Siden far blir fort sliten av å snakke, er det ikke lett for oss å vite i hvor stor grad dette har påvirket ham, men legene sier at han har problemer med korttidsminnet og derfor sliter med å få med seg ting han leser, ser på TV eller opplever.

Han bor nå på sykehjem ikke langt unna der mor bor, hun er et par år eldre enn ham og er ofte oppe hos ham. Vi, min søster og jeg, er glade for at hun har tatt såpass vare på seg selv at hun har sagt at han ikke skal flytte hjem. Avisene er fulle av folk som blir sittende hjemme med familiemedlemmer de må stelle selv, uten særlig bra støtte- og avlastningsordninger. Mor er ressurssterk og har klart å skaffe far den hjelpen han trenger. Nå kan hun leve mest mulig normalt og ikke slite seg ut på å gjøre ting andre er bedre kvalifisert til å gjøre. Det har ikke vært lett å ta denne avgjørelsen, men mor gjorde det rette, det er vi alle enige om.

Far har det godt der han er nå og det gir han klart uttrykk for. Det er likevel noen skår i gleden. Hans allmenntilstand er meget svekket, så han er ofte syk. Nærmere tjue lungebetennelser tror jeg han har hatt siden han ble påkjørt. Vi andre kan nemlig kvitte oss med slim og væske i halsen, det klarer ikke han. Bakterier har da fritt spillerom og kan ta turen ned og irritere lungene hans.

Derfor kan han heller ikke utsettes for hard trening, som ville hjulpet ham.

Ikke mye grunn til å feire, med andre ord, ville mange si, men det synes jeg det er.
Vi har som familie kommet nærmere hverandre på grunn av det som har skjedd, vi har lagt til side en masse pjatt som oppstår når man kjenner hverandre for godt og lært oss å fokusere på det som er positivt i en vanskelig tid. Far har det fint der han er nå, han er godt tatt vare på og mor får muligheten til å ta ham med på turer når hun er hos ham. Min søster er ofte oppe hos ham og vi, som bor i en annen del av landet ser ham og dem så ofte vi kan. Min sønn på knappe året og min tenårsdatter er min fars øyenstener og den kontakten de alltid har hatt er der fortsatt. Vi har mye å være takknemlige for.

Viktigst av alt: min far lever. Jeg kan få sagt alt jeg ønsket å si, men ikke riktig fikk tid til før. Og det gjør jeg. Vi sitter med et savn, vi savner den morsomme sprudlende ordkunstneren og gjøgleren han var, festens og selskapets naturlige midtpunkt, men han er der fortsatt. Og vi kan spøke med ham.

Så alt i alt er vi heldige alle sammen, mor, min søster og resten av familien. Far er her fortsatt.

Og det er verdt å feire.

I går kveld begynte for alvor arbeidet med å lage en video til min låt "Nemonoia". Det skal bli en flash-animasjon og jeg har laget skisser som jeg har skannet og lekt meg med i photoshop som utgangspunkt til videoen. Videoen skal dreie seg om hvordan folk søker oppmerksom og hvordan de bygger seg en identitet gjennom den oppmerksomheten de får, eller ønsker å få, gjennom media.
Vi har to hovedpersoner i denne videoen; Nikki og Leon:

Her ser dere Nikki i sine respektive deler på samlebåndet (nr. 1 og 2 fra venstre) og satt sammen til høyre. Klær skal hun også få, det er neste steg før hun blir kjendis.

Så har vi Leon, fra samlebåndet (1 og 2 fra venstre, ja) og satt sammen. Ikke alle går så langt som ham for å bli lagt merke til.
Jeg har også vært så heldig å få min kone til å filme arbeidet mitt, men den filmen vil nok ikke foreligge før selve videoen er klar. I mellomtiden ligger det musikk på min side på myspace: Klikk her.
Jeg har også snart ferdig en video som var litt mer enkel å lage, den vil ligge på myspace så snart jeg har fått tatt opp vokal.
Nå skal jeg ha meg litt lunsj ogå skal jeg leke med med å lage gameshow-verten, nyhetsoppleseren og den utegående reporteren.