nikergo

På Aftenpostens nettside i dag, onsdag 31. august skriver Sara Azmeh Rasmussen om det hun kaller en politisert nestekjærlighet og konkluderer med at det «(...)er i den saklige, rasjonelle og opplyste debatten at hatideologier og -tendenser kan bli avkledd og bekjempet.» Det har hun bare delvis rett i og det som skurrer i mine ører er bruken, det vil si forståelsen, av begrepet kjærlighet, som hun bruker mesteparten av sitt innlegg for å argumentere mot. Det vil si, hun argumenterer ikke mot kjærligheten, men mot dens plass i den offentlige diskurs i kjølvannet av hendelsene den 22. juli.

Hennes argumenter mot at bl.a. Antirasistisk Senter bruker det nå veldig velkjente sitatet «tenk hvor mye kjærlighet vi kan skape sammen» i arbeid som kan anses som svært politisk og rettet mot bestemte, etter hennes mening snevre interesseområder, er helt legitime, så også hennes argumenter om at vi må se hatet andre steder enn i de høyreekstreme kretsene, i ekstreme islamistiske miljøer, for eksempel.

Samtidig sitter jeg igjen med et inntrykk av at Rasmussen har et veldig snevert syn på begrepet kjærlighet og et veldig ensidig syn på den offentlige debatten som har vært etter 22. juli. La oss ta det siste først: I ukene etter de forferdelige massakrene i Oslo og på Utøya har jeg ikke opplevd, som Rasmussen har, at man på venstresiden bare ivrer etter sensur og eksklusjon av ytringer man ikke liker, tvert imot, jeg har opplevd et klima der man er flinkere til å argumentere med sine meningsmotstandere på en ikke-konfronterende, ikke-polariserende; ikke-fordømmende måte. At en del folk da fortsatt mener seg forfulgt, kneblet og misforstått når de blir tilbudt en talerstol, får stå på dem. Man kan ikke gjøre alle til lags. Men at en samlet venstreside ønsker mer sensur og meningsvridning, slik jeg oppfatter at Rasmussen mener, er i mine øyne skivebom.

Så kommer denne påstanden: «Men mer interessant er likevel det faktum at kjærlighet gjør blind, delvis blind.»

Dette er for det første en påstand, ikke et faktum, og her begynner i mine øyne begrepsforvirringen. Kjærligheten som kraft er ikke målbar, og langt mindre kan den reduseres til noe klart definert. Når man forsøker å redusere den til noe som kun kan oppnås mellom folk som er enige, folk som føler et slektskap og folk som har en felles platform etisk og moralsk, har man redusert dens kraft og ikke minst dens potensiale. Er det slik da, at kjærligheten kun har ett ansikt, kun har én uttrykksform og at den som et resultat av det, er blind? Mitt svar er nei. Da hadde man som foreldre bare latt ungene sine ture frem, som de ville, for man elsker dem jo. Man hadde latt familie; foreldre, besteforeldre, søsken, holde på som de ville uimotsagt, fordi man elsket dem. Og man hadde ikke vært kritisk til sine venner, for dem hadde man tross alt også valgt i tillegg. En kjærlighet som bare er begrenset til den private sfære og de snevre sosiale kretser, er ikke «der den hører hjemme». Kjærligheten som grenseoverskridende kraft hører hjemme overalt og lar seg ikke begrense av snevre definisjoner og rammer.

Kjærlighet er altså heldigvis ikke en slik begrenset og målbar størrelse, den har ikke bare ett aspekt, den er fleksibel, levende, omskiftelig og mangesidig. Man kan faktisk av kjærlighet til folk motsi dem og være uenig fordi man vil den andre vel og mener at man kan bidra ved å yte dem den nødvendige motstanden. Man kan elske mennesket og dets potensiale uten å elske alle dets meninger.

Reduseres kjærlighet til konsensus og ensidighet er Rasmussens argument legitimt, men slik er det ikke min forståelse at det er. På Rådhusplassen i Oslo, på Torgalmenningen i Bergen og på plasser rundt om i alle byer og tettsteder i vårt langstrakte land, sto folk for få uker siden sammen, skulder ved skulder, i kjærlighet til dem som hadde mistet sine egne og for å vise at kjærlighet er mye mer enn hvem du bor med, er enig med og deler interesser med, at det er en kraft man kan regne med, og for fremtiden bør regne med, skal vi klare å snu de kreftene som førte til 22. juli. Her sto folk fra hele det politiske spekteret sammen for å slå ring om nettopp kjærligheten.

Å institusjonalisere dette, slik Rasmussen mener har blitt gjort i de siste ukene, tror jeg ikke er ønskelig, jeg tror heller ikke det er mulig. Jeg er enig med henne i at vi skal vokte oss for å plassere distinksjoner og bruke begrepet kjærlighet på en måte som virker ekskluderende for andre. Men betyr det at kjærligheten selv, som hun sier, ikke er vis, bare begeistret? Der er jeg også uenig. Kjærlighetens mange former rommer både kritisk sans, evne til refleksjon og motstand, om det trengs. Dens umiddelbare bieffekt, derimot, er respekt. Å respektere andres rett til å uttrykke sine meninger, å møte dem med forståelse og samtidig markere sin uenighet, er alle ting som kan gjøres i kjærlighet. Da faller argumentet i mine øyne bort.

Man kan godt etterlyse andre uttrykk for denne kjærligheten, men det gjør ikke Rasmussen. Hun melder seg ut. Slik skaper man heller ikke noen gode, varige alternativer til det hun åpenbart ser på som en lettvint løsning. Man går bare tilbake til det man hadde før 22. juli: til status quo.

Begrepene rasjonalitet, saklighet og opplysthet er i like stor grad klisjéer som kjærlighet, de har vært misbrukt i århundrer av makthavere, overgripere og koloniherrer for å rettferdiggjøre deres trang til kontroll og ekspansjon. I den kalde, kjærlighetsløse rasjonaliteten ligger den største fellen; troen på at man vil vinne frem med sine "riktige" holdninger ved å "avkle" og "bekjempe" krefter man ikke liker. Man oppnår det motsatte om man ikke søker å forstå motparten, man slår hverandre i hodet med argumenter og kommer ingen vei med det. "Avkledde" og "bekjempede" ideologier går da under jorden igjen og vokser der, uten mulighet for motstand. Etter min oppfatning må man ha en grunnleggende kjærlighet til mennesket og ikke minst enkeltmennesker, også dem man er grunnleggende uenig med, om man skal få bukt med hatideologier. Om vi nå klarer å snu en lang og negativ utvikling, om vi klarer å bry oss mer om hverandre, har vi begynt den lange veien mot et bedre, åpnere og mer inkluderende samfunn. Det er mye mer krevende og forpliktende å bry seg om og søke å forstå sine meningsmotstandere enn å bare hakke løs på deres argumenter. Da er ikke kjærligheten så blind likevel.